Image default
Portrett

Lagspilleren på Sprint og Ekholt

– Målet er å beholde så mange som mulig så lenge som mulig, sier Veronica Fredriksen Ribe. Hun snakker om fotballspirene i yngres avdeling i Sprint-Jeløy, hvor hun er leder, og har treneransvar for Barnefotballen kull 2008.

– Men vi har hørt at det er trenere som synes at det er greit å bli kvitt «røkla», slik at de kan konsentrere seg om de mer talentfulle?
– Ja, det stemmer nok, men det synes jeg blir helt galt. For det første har vi et ansvar for å inkludere alle som kommer til oss, og for det andre utvikler barn seg hele tida, så det er ofte vanskelig å se på et tidlig stadium hvem som kommer til å bli gode fotballspillere.

– Enn spissing av laget, la de beste spille mest?
– Nei, ikke i de yngste årsklassene, der har vi et ansvar som går like mye på det sosiale som det fotballmessige. Vi skal nå alle, alle skal bli sett og hørt, og alle skal høre navnet sitt og få tilbakemeldinger. Alle har noe de er gode på, og alle har noe de kan forbedre, det finnes alltid noe positivt vi kan hente ut, blant annet ved differensiert trening. Men vi kan sette krav, de må ville det selv, og de må komme tidsnok på trening, og vise innsats.

Seriøst
En som kom tidsnok på trening og viste innsats var Veronica selv. Hun vokste opp i Ivar Aasens vei, en kontrollert langpasning fra Bellevue, og kom med på sitt første lag da hun var seks år gammel. Hun viste tidlig talent og motivasjon, og Sprint-Jeløy var den gangen best på jentefotball i hele Østfold. Fra hun var 12-13 år gammel spilte hun også på lag i aldersklassen over sitt eget, og ble tatt inn i A-stallen 14 år gammel.

– Det høres litt stressende ut?
– Ja, det var nok litt rovdrift, men det var helt sentralt i livet mitt. Og jeg tok det seriøst, satset på å spise riktig, sove riktig, gikk tidlig hjem fra byen, og rørte ikke alkohol før jeg var atten og et halvt år gammel.

Hun spilte på kretslaget og regionlaget, og var tidlig i landslagsdiskusjonen.

– Hvor på banen spilte du?
– Jeg spilte spiss fram til vi begynte med 11-erfotball, og scoret mange mål, et år ble det 76. Så ble jeg etter hvert satt ned som midtstopper og back, kanskje fordi jeg skjønte dette med offside.

– Har du drevet med noen annen idrett enn fotball, da?
– Jeg prøvde meg på håndball, men jeg var nok litt vel fysisk i spillestilen. Det ble mange tominutter på benken.

Ekholt Ballklubb
Det har blitt en del høydepunkter i Veronicas karriere, og et av de største er nok cupfinalen på Ullevål i 1998. 

– Det var en fantastisk opplevelse, selv om vi tapte 0-1 for Trondheims-Ørn. Lagtilhørigheten, det å oppnå målet sammen, cupfinalen, det var utrolig flott.
Hun spilte også på landslaget til jenter 17, og var med på å ta sølv i Åpent EM i Tyskland.

– Dette begynner å bli noen år siden, er du fremdeles aktiv?
– Ja, jeg spiller min tredje sesong på tredjedivisjonslaget til Ekholt Ballklubb, og synes det er flott å være i miljøet. Ekholt er en klubb i vekst, de er positive, og har gjort gode grep, blant annet ved å ansette Knut Eigil Nesselquist som daglig leder, og ved å ha Dagfinn og Mona Enerly i trenersystemet.

– Og fotball er fremdeles morsomt?
– Absolutt! Jeg er nest eldst på laget, og synes det er flott å få spille sammen med talentfulle yngre jenter. Det er hyggelig å kunne bidra med litt erfaring, og selv om jeg nok ikke er den raskeste og mest teknisk finslepne lenger, så er jeg ofte litt lurere enn de fleste.

– Så du fortsetter å spille på Ekholt?
– Jeg har ingen andre planer, men i min alder tar man ett år av gangen. 

– Det må da være temmelig travelt, du har tillitsverv og treneransvar i Sprint, blant annet for dine egne sønner Sebastian og Sander, du er treningsinstruktør på Ditt Treningssenter, er i full jobb som fagleder i psykisk helse og rus i Moss kommune, og lever et aktivt familieliv. Og finner fremdeles tid til å spille selv?

– Ja visst, i løpet av to og en halv sesong har jeg stått over en kamp på Ekholt.

Familieprosjekt

Veronica har levd tre tiår i en svært mannsdominert idrett, og har ikke bare positive erfaringer. 
– Nei, det har ikke bare vært lett å bli oppfattet som fullverdig og likeverdig, selv om Sprint i sin tid var Norges beste damelag. Vi er nok mange jenter som har hatt erfaringer vi gjerne kunne vært foruten. Og det ser fremdeles ut som det er langt fram, selv om det nok er noe på gang.

– Du er jo registrert trener selv?
– Ja, jeg er, i alle fall fram til i fjor, den eneste registrerte kvinnelige treneren i Sprint, og jeg har opplevd før kamp at det andre lagets trener hilser på assistenttreneren min (som er Aleksander, mannen hennes, skrib. anm.) i stedet for meg. Men det er kommet mange gode, kvinnelige trenere etter hvert, hvorfor skulle ikke de kunne trene herrelag?

For øvrig ser hun med glede på at jentefotballen er i merkbar framgang, ikke minst i Sprint, hvor det er 170 registrerte spillere, fordelt på 35 på hvert årskull. 

Når det gjelder spillere er Veronicas bidrag på guttesiden, Sebastian på elleve og Sander på ni, med Veronica som trener og ektemannen Aleksander som assistenttrener.

– Litt av et familieprosjekt?
– Ja, det har alltid vært sånn. På Gothia Cup for elleve år siden var jeg høygravid, vi reiste hjem derfra på fredag, og på mandag gikk vannet.

Hele mennesker
– Hva synes du om at fotballen blir stadig mer kommersialisert?
– Det er ekstremt synd, det fører til voldsomme klasseskiller, og det er ikke slik fotballen skal være. Det er slett ikke nødvendig å ha fotballsko til 2500 kroner og mye annet dyrt utstyr for å ha glede av denne idretten. Derfor synes jeg det fint at vi kan samarbeide med Standard Sport, blant annet med klubbkvelder, for å holde utgiftene nede.

– Spillerlønninger?
– Helt vilt, og det er ikke bare hyggelig å se hvilke idoler som dyrkes i den internasjonale fotballen.

Men på det lokale planet, mener Veronica Fredriksen Ribe, skjer det mye positivt.
– Det er mye godt spill, mye positiv utvikling, ikke minst på trenersida. Det er mange som blir grasrottrenere, på første nivå, og det er en økende innsats i jentefotballen. Det er gledelig.

For det er viktig å gjøre en forskjell, mener Veronica, å utvikle nye spillere, ikke bare som fotballspillere, men som hele mennesker.

– Det er det viktigste for meg, sammen med jentene på Ekholt og guttene i Sprint.

– Får du aldri nok?

– Nei, jeg får aldri nok, miljøet, spillet, treninga.

– Trener du på egen hånd, også?

– Ja visst, minimum tre til fem ganger i uka, det har jeg alltid gjort.


Related posts

Brede Bøe 50 år: Ønsker meg tulipaner

mortensen

Erik Szkutak: Jo mindre vi er sammen, er sammen. . .

mortensen

Alltid den blå musikken for Stig Martinsen

mortensen

Leave a Comment

Denne nettsiden bruker «cookies» for å forbedre brukeropplevelsen. Vi regner med at det er OK for deg. Er det ikke greit velger du det selv. Aksept Les mer

Privacy & Cookies Policy