Image default
Portrett

Therese Solhaug; Sjefen på Bellevue

Da Therese Solhaug flyttet til Jeløy i 1994 kunne hun gå en hel dag uten å ha noen å hilse på, og Bellevue var totalt fremmed land for henne. Slik er det ikke nå.

Hun vokste opp i et tett og aktivt nærmiljø i Tomter i Hobøl kommune, hvor idrettslaget og speideren hadde sentrale posisjoner. Og Therese var aktiv.

– Var det der du fikk interessen for fotball?
– Nei, ikke i det hele tatt. Jeg spilte håndball, opp til piker 18, og danset jazzballett. Og det var stort sett full fart hele tida, foreldrene mine var aktive i lokalmiljøet, og jeg har to yngre søstre som også sto på. 

Etter videregående skole tok hun utdanning innen grafiske fag i Fredrikstad, hvor hun møtte en ung mann fra Refsnes i Moss. Dermed endte hun opp her i byen i 1994, i Ole O Lians gate, en god langpasning fra Bellevue. Og couldn’t care less.

– Nei, hva som skjedde der inne interesserte meg overhodet ikke, selv om jeg gikk forbi stort sett hver eneste dag. 

Mannsdominert
Men det var en annen i familien som var svært interessert i det som foregikk på Bellevue, familiens yngste sønn var fotballfrelst fra han var fire år gammel, og han ville inn i Sprint så tidlig som han bare kunne. Therese ble med, og ble lagleder for laget hans. Hun fant seg til rette i det hun opplevde som et positivt og godt miljø, og da stillingen som daglig leder i klubben ble lyst ut i 2012 søkte hun. Og fikk jobben.

– Hvordan opplevdes det?
– Uvant, for å bruke et veldig forsiktig begrep. Jeg kom fra kundeservice på Vingcard, det var en stor avdeling med mange ansatte og klart definerte oppgaver. Og så satt jeg plutselig helt aleine på et kontor på Bellevue og visste ikke hva jeg skulle ta meg til. Noen enkle rutiner sa seg selv, som å hente post og sånn, men jeg stilte på jobb klokka åtte om morgenen, det var jo det jeg var vant til, og da ble dagene litt rare i begynnelsen.

Men det gikk seg til. Hun følte seg godt mottatt, selv om det var en litt avventende periode. Hun var tross alt kvinne i en sentral posisjon i et tradisjonelt mannsdominert miljø, men hun opplevde verdifull tillit fra klubbens styreleder, og hadde verdifull dialog og klok guiding fra ham i tilnærmingen til jobben.

– Så nå går det bra?
– Jeg synes nok det. Jeg kjenner og kan klubben godt, og jeg er veldig engasjert. Jeg er glad i klubben, glad i produktet, fotballen, og er opptatt av alt som må være på plass, helheten, balansen, bredde, topp og miljø.

Intensitet
Det har blitt noen år i rollen som sentral midtbanedirigent for Therese Solhaug, og hun føler seg bekvem i jobben. Og hun opplever å ha respekt fra medspillerne i miljøet.

– Det aller viktigste er å være en del av et team, å få alle til å dra i samme retning.

– Og så er du sjef?
– Ja, noen må ha det siste ordet, det er sjefens jobb. Jeg legger vekt på å være ryddig, men samtidig åpen og lyttende. En sak har jo alltid flere sider, så jeg prøver å innhente mest mulig informasjon før jeg tar endelig beslutning.

– Dere har en voldsomt stor yngres avdeling, hvordan opplever du forholdet til foreldre og foresatte?
– Det er tre ting som ofte skaper sterke følelser og reaksjoner hos folk, og det er religion, barn, og fotball. Og vi driver altså med to av dem.

– Kan det bli litt mye?
– Det er snakk om betydelige mengder engasjement og intensitet, og det kan nok enkelte ganger være litt vanskelig å takle lidenskapen og pasjonen når ens egne barn er involvert.

– Hvordan kan dere som klubbledelse møte det?
– For egen del må jeg jo si at jeg kan også bli engasjert, men det er helt avgjørende å klare å beholde roen. Og selv om jeg kan være ganske sta, tror jeg at jeg klarer å være åpen for andres perspektiver, også.

Men en ting er Therese Solhaug klar på, den frivillige innsatsen i alle ledd er helt avgjørende for klubben, og den må dyrkes og forsvares.

– Det kan nok forekomme negative reaksjoner fra foreldre som, naturlig nok, har store forventninger på vegne av barna sine, og da kan det også forekomme involveringer som blir litt i overkant. Og det kan i sin tur føre til at trenere og ledere som bruker fritida og engasjementet sitt på dette ikke orker mer. Så gjerne massevis av engasjement, men rett det mot laget, klubben og miljøet.

Alle rollene
Det er ganske tydelig at håndballjenta fra Tomter etter hvert har blitt en ekte Sprint-sjel, selv om hun svarer litt unnvikende på spørsmålet om pølse i vaffel. Men tradisjonene og kulturen, derimot, er hun klokkeklar på.

– Det er jo så mye her på Bellevue som handler om historie og sjel. Som kiosken vår, for eksempel, det kom forslag om å begynne å selge bare sunne produkter der, men nei, her kommer man for å kose seg som man alltid har gjort. Og skikkelige vafler, ikke noe pulverrøre.

– OK. Og hva opplever du så som det beste med jobben?
– Det er så intenst levende, på godt og vondt. Jeg er masse på Bellevue, her er det så mye fine folk, og jeg har blitt skikkelig glad i produktet vårt, fotballen. Men den må være live, jeg ser nesten ikke noe på TV. 

– Hender det at det kan bli litt ensomt i stille stunder, da?
– Det gjør det nok, men vi har en dyktig styreleder som samspiller godt. Men det som kanskje kan føles mest ensomt er alle rollene jeg må mestre uten å ha den formelle kompetansen, i tillegg til å være daglig leder må jeg ta meg av HR, IT, og økonomi. Men jeg har opplevd mye god mestring, og har profitert på rutine og kontinuitet i miljøet.

God mat og vin. Og opprykk
Det er vel vanskelig å komme utenom klisjeen livsstil når vi skal beskrive Therese Solhaugs forhold til Sprint-Jeløy. 
– Ja, det stemmer nok.

– Og med så mye tid på jobb blir det vel en ganske moderat timelønn?
– Det blir det nok, men jeg er jo her mye av egen interesse, da.

– Andre egne interesser?
– Jeg løper litt, skal begynne å spille tennis. Og så er vi glad i Paris, søsteren min bodde der i tre år, og vi tar en tur dit så ofte vi kan. Masse god mat og vin.

For øvrig vet hun godt hvordan hun skal gire ned i en tidvis kavete hverdag.

– Der vi bor er det hundre meter ned til stranda, og jeg kan gjerne sitte en time på terrassen og bare se ut over sjøen. Og da er det greit å tenke på hvor godt jeg har det, med familie og venner hyggelige middager og reiser. Jeg kjeder meg aldri, jeg synes det er viktig å skape farge i sitt eget liv, det er det ingen andre som kan gjøre.

– Og ellers?
– Vi må opp en divisjon med A-laget vårt.

Lars Rune Debes tekst
Jørn Mortensen foto

Related posts

Lagspilleren på Sprint og Ekholt

mortensen

Alltid den blå musikken for Stig Martinsen

mortensen

Fred Willy Iversen: Tillitsmann med stor T

mortensen

Denne nettsiden bruker «cookies» for å forbedre brukeropplevelsen. Vi regner med at det er OK for deg. Er det ikke greit velger du det selv. Aksept Les mer

Privacy & Cookies Policy