Som liten gutt var Stig Martinsen innom skolemusikkorpset som trommeslager, men det avviklet han raskt.
– Vi skulle lære noter, og det syntes jeg var gørr kjedelig.
– Har du lært det seinere, da?
– Nei, men jeg lager mye musikk.
Den orienterte leser vil vite at Stig Martinsen er mangeårig bluesgeneral her i byen, som leder av landets tredje største bluesklubb. Men det har ikke bare vært musikk.
– Vi bodde i Ulriksborgveien, like ved Vansjø, og jeg syntes det så så stilig ut å seile A-joller ut fra Nesparken. Men det var krav om å klare to hundre svømmetak for å få bli med, og det sleit jeg med.
– Klarte det til slutt?
– Nei, men de så litt stort på det, så jeg kom med.
Dermed var han i gang i Vansjø Seilforening, og viste talent på vannet. Seinere ble det Moss Seilforening, hvor han ble nordisk mester i lagseilas og nummer to i NM i aldersbestemte klasser. Og la opp som fjortenåring.
– Hva skjedde?
– Jeg solgte båten og kjøpte trommesett.
De tre kongene
Det var ikke bare seiling og Vansjø som preget oppveksten i Ulriksborgveien, men i høy grad også musikk. Han hadde en bestefar som spilte trekkspill og en onkel som spilte til dans ute på byen, og unge Stig var dypt fascinert. Han hadde allerede et visst grep om trommene, og lærte seg tidlig et lite repertoar på trekkspill. Og så ble det gitar, selvfølgelig.
– Jeg tok gitartimer hos en dame i Frelsesarmeen, det var kanskje litt flaut for en ung gutt, men det var egentlig helt greit.
– Hva slags musikk likte du best?
– I begynnelsen var det mest pop og rock, jeg spilte og sang i guttebandet Love in vain. Men bluesen har nok alltid ligget der, og da Rolling Stones kom skjedde det noe markant.
– Nå finnes det nok dem blant oss som synes blues kan bli en smule kjedelig, hva mener du om det?
– Helt uenig. Bluesen er kolossalt allsidig , og den grenser til en mengde andre musikkformer. Jeg blir så ofte overrasket over mangfoldet i denne musikken, vi har rocka blues og jazza blues og hele registeret, det kan jo aldri bli kjedelig. Og så er det en helt spesiell følelse, en varme i gitarspillet og stemmebruken.
– Forbilder innen sjangeren?
– Tre konger: B B King, Albert King og Freddie King. Men jeg er ikke fundamentalist, og kan bevege meg i alle retninger.
Yrende musikkliv
Gamle mossinger husker Vårli realskole og gymnas, som praktiserte omvendt integrering, det vil si at funksjonsfriske elever ble integrert blant funksjonshemmede. Stig var innstilt på å jobbe i sosialsektoren, og fant seg godt til rette på Vårli. Deretter ble han, som militærnekter, plassert i siviltjeneste på Grepperød ungdomshjem, hvor det var et levende musikkmiljø med eget band. Etter siviltjenesten utdannet han seg så til barnevernspedagog på sosialskolen i Oslo.
– Hadde dere eget band der, da?
– Ja visst, masse musikk og eget band.
Han har blitt værende i sosialsektoren hele sitt yrkesliv, og trapper ned som avdelingsdirektør i BUF-etat region Øst til høsten, da blir Stig pensjonist.
– Det blir vel neppe noe mindre musikk da?
– Definitivt ikke. Blant annet jobber jeg sammen med bandet mitt med en CD som etter planen skal lanseres tredje juledag i år.
– Vi gleder oss. Hva synes du for øvrig om musikklivet i Moss?
– Det er yrende, og skikkelig bredspektret. Mange flinke folk og ildsjeler, vi har Skarmyra, Parkteatret, Klub1 og RockHouse ute på Alby, blant mange andre. Det er et flott mangfold i kulturlivet i Moss, og vi konkurrerer ikke med hverandre, men driver med våre ting i et positivt miljø.
Og Stig Martinsen driver da først og fremst med Moss Bluesklubb, som er landets tredje største etter Trondheim og Oslo.
– Vi har så langt presentert et utall av band, og satser på å formidle kvalitetsmusikk. Og takket være en akseptabel økonomi kan vi betale for det. Vi lever av inngangspenger og frivillig innsats, og driver på non profit-basis.
Mr Martin & his big horns
Vi aner et temmelig altoppslukende engasjement for de blå tonene, men mannen har jo også et familieliv.
Hvordan klarer han det? Skal ikke bluesmusikere jamme og søle halve natta, drinking whiskey and rye?
– Nei gitt, det er det slutt på for lenge siden. Nå er det lite natteliv, når vi har konserter eller andre arrangementer i bluesklubben er vi stort sett hjemme til Dagsrevyen. Og kona mi, Eva, er med, som entusiast og medhjelper.
Det er Eftablues som har blitt klubbens varemerke, og det med en betydelig suksess.
– Etter hvert gadd ikke folk bruke lange kvelder og netter, og når vi klarte å få 250 betalende til Eftablues klokka tre på ettermiddagen skjønte vi at dette var noe å satse på. Og det har det virkelig vært.
Som utøvende musiker har Stig vært innom en lang rekke band og musikalske konstellasjoner, og nå er det Mr Martin & his big horns som er den såkalte greia.
– Det er et sjumannsorkester med topp musikere fra hele Østfold, vi ga ut en CD i 2017, og kommer altså med en ny CD til jul. Og musikken lager vi selv.
Han har ettertrykkelig tatt musikken hjem, og har to dobbelt lydisolerte musikkrom i underetasjen i huset hjemme på Ramberg. Der er det forhåndslagret et betydelig arsenal av instrumenter, og der kan det utøves både brutal og sober blues uten at resten av huset forstyrres.
– Men inspirasjon da, mann, du spiller erkeamerikansk musikk, og det finner du vel ikke så mye av verken i Krossern eller på Bredsand?
– Nei visst, så jeg reiser ganske mye i USA. De siste femten årene har jeg nok vært der borte åtte-ti ganger sammen med musikerkolleger, og kjørt mange hundre mil i ti delstater. Det gir inspirasjon.
– Skjønner. Og hvem er Mr Martin?
– Stig Martinsen.
Tekst: Lars Rune Debes
Foto: Jørn Mortensen
