Image default
Portrett

Cowboyen fra Flemmingkrysset

Da Agne Sæther var 15 år kjøpte han sitt første trommesett. Lite visste han da om hvor den musikalske ferden ville ta han. Nå sitter han med fasiten i hånden og den er imponerende.

I år er det 30 år siden den norske rockebandet CC Cowboys så dagens lys. Bandet opplevde en braksuksess med debutalbumet «Blodsbrødre», som blant annet førte til at de ble kåret til årets nykommer under utdelingen av Spellemannprisen tilbake i 1990. Siden den gang har flere musikere kommet og gått i bandet fra Fredrikstad, men to av de opprinnelige cowboyene har holdt stand under hele reisen. En av de er mossingen Agne Sæther.

Enkelt valg
Selv om Agne har bodd halvparten av sitt liv i Fredrikstad, så kaller han seg fortsatt for en mossing. Som liten bodde han i Høstegården nede i Flemmingkrysset, før familien etter hvert flyttet til Gjerrebogen. Som 15 åring fikk han sin første sommerjobb og det var da musikkeventyret startet.

– Vi må vel helt tilbake til sommeren i 1978. Fatteren ordnet meg jobb på Noblikk, og jeg minnes at det var en godt betalt sommerjobb også. Jeg bestemte meg for at pengene som jeg tjente enten skulle gå til innkjøp av en båt eller et trommesett. Valget falt på sistnevnte og jeg skal innrømme at fatteren ikke var spesielt imponert over det valget, ler Sæther.

Fra punk og til Store Studio
Det skulle ikke gå lange tiden før Sæther var med i sitt første band. Midt oppe i perioden hvor punkmusikken stod fjellstøtt blant mange ungdommer startet han, fetteren Eivind og en kompis opp bandet som fikk navnet Asfalt. 

– Det var noe med energien i pønken som virkelig fenget. Med band som Sex Pistols og The Clash ble vi inspirerte til å henge oss på. Dette varte vel i et par år før jeg var med på å starte opp bandet Moulin Rouge. Da ble fremtoningen av det mer softe slaget. Faktisk meldte vi oss på i NM i rock, og jaggu ble vi ikke tatt ut til finalen. Jeg husker at vi troppet opp i Store Studio på Marienlyst for å spille vår låt, og bare det i seg selv var jo stort. Vi nådde dessverre ikke helt opp, men jeg husker godt hvem som vant. Det gjorde bandet Return, som fortsatt holder koken den dag i dag, svarer han. 

Fant tonen raskt
Etter endt lærerutdannelse i Halden avtjente Agne Sæther sin siviltjeneste på Pynten skole i Fredrikstad. Et intervju han gjorde i denne perioden skulle senere vise seg å få svært stor betydning for hans karrierevalg.

– Det kom en journalist ut for å lage en sak om skolen, og i løpet av samtalen penset praten inn på musikk. Jeg fortalte at jeg spilte trommer og tilfeldigvis kjente han til noen gutter som hadde startet et band, men som manglet en trommeslager. Jeg tenkte hvorfor ikke og tok kontakt. Vi fant tonen raskt og dermed var jeg på innsiden, smiler han.

Startet med en kassett
Bandet Sæther her snakker om er det som noe senere skulle ta navnet CC Cowboys. Det hentet de fra en låt med samme navn av det svenske new wave-bandet Imperiet. Med et knippe egenkomponerte låter tok de opp et lån for å spille inn en kassett. Det skulle vise seg å bli starten på en fantastisk musikalsk reise som nå har vart i 30 år.

– Det var vel tilbake i 1988 som vi bestemte oss for å spille inn en kassett. Det var først og fremst for å kunne selge oss inn i forhold til spillejobber. Samtidig var det internasjonale plateselskapet BMG på jakt etter å bygge opp en egen avdeling med norsk musikk og de hadde hørt om oss. Før vi kunne ta fatt på eventuelle kontraktsforhandlinger forlangte de først å høre oss spille live. Den konserten husker jeg fortsatt godt den dag i dag. Det var andre juledag og vi var dritnervøse, men heldigvis likte de det de hørte, forteller Sæther. 

Livredde for å bli glemt
I 1990 slapp bandet fra Fredrikstad debutalbumet «Blodsbrødre». Med singler som «Harry» og «Død Manns Blues» ble lista lagt høyt umiddelbart. Cowboyene fra Fredrikstad bygde seg raskt opp en stor fanskare. 

– Det var fullt øs fra første stund etter «Blodsbrødre» ble sluppet. Vi reiste land og strand rundt og spilte og virkelig nøt tilværelsen. Sett nå i ettertid burde vi nok kanskje ha vært flinkere til å suge litt ekstra på denne karamellen, men vi var rett og slett livredde for å gå i glemmeboka. Derfor satte vi i gang med et nytt album som fikk navnet «Rock’n Roll Ryttere», og som vi slapp allerede året etter. Vi lå ikke akkurat på latsiden, smiler Sæther.

Vanskelig å velge
I år er det altså 30 år siden trommeslageren fra Moss og hans kamerater startet opp det som skulle vise seg å bli et aldri så lite norsk rockeeventyr. Med en musikalsk bagasje inneholdende hele 10 studioalbum og to liveplater, samt store landeplager som «Harry», «Tigergutt», «Kom Igjen» og «Kanskje Du Behøver Noen» på samvittigheten har bandet befestet at de tilhører eliten innenfor norsk rockemusikk. Da vi penser inn på selve utgivelsene og forsøker å få frem hvilket album som er hans personlige favoritt, blir imidlertid 56-åringen litt mer fundersom. 

– Det spørsmålet har jeg fått mange ganger, og jeg synes det er en nesten umulig oppgave å plukke ut det ene som overgår de andre. Det jeg imidlertid kan si er at jeg synes at det skjedde en spennende forandring i soundet vårt når vi spilte inne vårt fjerde studioalbum, «Persille & Panser» tilbake i 1994. Jeg kan ikke sette fingeren på noe spesielt, men det tok oss et steg videre, svarer Sæther.

Føler du at dere har klart å utvikle dere som band i løpet av de tre tiårene dere har holdt det i gang?
–  Forhåpentligvis så har det skjedd noe, ler Sæther før han fortsetter. – Jeg merker i hvert fall at det har skjedd en endring i forhold til måten vi jobber på når vi er i studio. Til å begynne med var det mer rett ut av posen enn det er nå. Når vi opptrer live tror vi imidlertid fortsatt at vi er 18 år. Da er det fullt øs. Akkurat som når jeg spiller gubbefotball med hver fredag morgen, humrer han. 

Så du har ikke lagt fotballen på hylla altså?
Nei, det klarer jeg ikke. Nå spiller jeg med en gjeng i Fredrikstad som kaller seg for de «rødhvite». Enten spiller du på rødt lag, eller så spiller du på det hvite. Jeg spiller på det hvite. Har du en gang blitt plukket ut de å spille for de hvite, ja da gjør du det resten av livet. Slik er det bare, smiler den sympatiske mossingen.

Hva bedriver du tiden med når du ikke er ute på veien eller i studio med CC Cowboys?
– Jeg tilbringer mye tid i sammen med familien. Jeg har faktisk veldig sansen for å dra på soppturer om høsten. Det jeg imidlertid ikke driver med er å kjører landet rundt i bobil. Jeg skal innrømme at all reisingen på mange måter har gjort meg litt mett. Nå er det mer opplevelser i nærmiljøet som trigger. Når det er sagt, så skal jeg innrømme at suget etter å komme ut på veien allerede har begynt å melde seg. Vi får håpe at samfunnet nå gradvis åpnes opp igjen slik at vi kan ta tilbake det vi hadde. Inntil det blir aktuelt med konserter får vi konsentrere oss om å gjøre ferdig vårt nye studioalbum. Det er spennende ting på gang, avrunder den sympatiske mossingen.

Tekst Petter Andresen
Foto Jørn Mortensen

Related posts

Ole Jacob Madsen: Psykolog og filosof

mortensen

Rolf Armand Utne; En av Norges mestselgende bilselger

mortensen

Therese Solhaug; Sjefen på Bellevue

mortensen

Denne nettsiden bruker «cookies» for å forbedre brukeropplevelsen. Vi regner med at det er OK for deg. Er det ikke greit velger du det selv. Aksept Les mer

Privacy & Cookies Policy