Det har alltid vært fotball for Pål Bjerketvedt, fra han som liten gutt klatret over gjerdet på Bellevue, via 275 kamper på A-laget til Sprint-Jeløy, fram til han i dag sitter som generalsekretær i Norges Fotballforbund. Og han blir aldri lei, samtidig som han er bevisst på å holde en god balanse i livet.
Etter videregående på Kirkeparken studerte han ved Høgskolene i Halden og Hedmark, hvor han ble cand. mag. med fagene norsk, engelsk og samfunnsfag, i tillegg til grunnfag i idrett, i 1983. Og planen var å bli lærer.
– Det bestemte jeg meg tidlig for, ikke minst fordi det kunne kombineres med andre yrker. Og jeg har aldri angret, jeg har stor respekt for yrket, og jeg har hatt stor nytte av det grunnleggende i lærerutdanningen. Så den gamle læreren er nok fremdeles aktiv i meg, selv om det ikke er det jeg har drevet mest med.
– Men du har vært lærer?
– Ja, jeg fikk jobb på Vålerenga skole i Oslo, den gangen var det nesten umulig å få noe fast her i byen. Så jeg pendlet til Oslo i to år fram til jeg fikk et vikariat på Halmstad ungdomsskole i et halvt år.
Samtidig var han frilanser på sporten i Moss Avis, og leverte blant annet et referat fra en treningskamp med Sprint –Jeløy hvor han selv scoret ett mål og la opp til ett, og omtalte seg selv i referatet.
– Gjett om jeg har fått høre om det der noen ganger, en god kompis minner meg stadig på det!
Men han likte å skrive, opplevde at han hadde lett for det, og skiftet etter hvert beite fra to og et halvt år i skolen til avis, med fast ansettelse i Moss Avis i 1986.
Ledererfaring
Dermed var Pål Bjerketvedt på plass i mediebransjen, og fikk som 33-åring tilbud om redaktørstillingen i Gjengangeren i Horten. Der hadde familien fire trivelige år, inntil han ble sjefredaktør/adm. direktør i Avisenes Pressebyrå, og senere samme stilling i Østlandets Blad, Østlendingen og til slutt nyhetsbyrået NTB i tolv år. Da hadde han, i tillegg til en betydelig ledererfaring, også skaffet seg kompetanse med en master of management ved Handelshøyskolen BI og Topplederprogrammet i Orkla ASA.
– Tiden i NTB var en utrolig spennende periode, og byrået hadde en solid og god posisjon i mediabildet.
– Men det ble fotball igjen?
– Ja, da jeg i 2017 ble tilbudt stillingen som generalsekretær i Norges Fotballforbund kunne jeg ikke si nei. Dette var jo noe jeg hadde drevet med siden jeg meldte meg inn i Sprint da jeg var ti år gammel. Men det var nok ikke fotballbakgrunnen min som var avgjørende, men ledererfaringen.
– Ja vel, og hvordan står det til med norsk fotball, da?
– Veldig bra, synes jeg. Vi har rundt 370 000 fotballspillere i Norge, og nesten tredjedel av dem er jenter. Vi har 13 landslag som alle har sitt apparat, og vi omsetter for over en milliard kroner. Det er ansatt rundt hundre personer i fotballforbundet, og 80 prosent av det vi tjener går ut igjen til aktiviteter.
– Men vi er vel ikke i nærheten av andreplassen på FIFA-rankingen, som vi hadde da Drillo var landslagstrener?
– Nei, og dit kommer vi aldri igjen. Men vi hadde en bra sesong i fjor, og da tenker jeg på begge landslag og flere aldersbestemte lag.
Egne talenter
Internasjonal fotball har i mange år gått i en retning hvor kommersielle muskler har fått en stadig større betydning, og at de store talentene har blitt plukket og grovt overbetalt av de mektigste klubbene. Her hjemme har vi vært forskånet for de mest markante utslagene, men tendensene til økonomisk styrke som forutsetning for sportslig suksess er nok ganske tydelige.
– Det er selvfølgelig noe vi er oppmerksom på og opptatt av, og de nordiske fotballforbundene jobber sammen for å fremme sunne forhold innen idretten vår. Det blir urettferdig hvis et lite knippe lag skal fullstendig overta hegemoniet, og fotballen blir jo så mye fattigere hvis det blir slutt på at de minste kan overraske og slå de store. Men samtidig må vi forholde oss til realitetene, det nytter ikke å ha et romantisk forhold til gamle dagers fotball.
– Mener du vi bør ha en ubegrenset import av utenlandske spillere, da?
– Nei, og der har vi også regler på at det skal være et visst antall egenutviklede talenter i spillerstallen.
– OK. Hva med spissing i barnefotballen, at de beste spillerne prioriteres?
– Selve konkurransemomentet skal ikke inn før spillerne er tolv år, fram til da skal det være lek og moro. Men det betyr ikke at det ikke kan være elementer av konkurranse i grunnleggende opplæring, bare det er organisert som lek og inkluderer alle. For øvrig er dette en diskusjon som ofte dukker opp, gjerne med henvisning til at andre land spisser tidligere enn hva vi gjør, noe som ikke alltid er riktig.
Ikke golf
Hvordan er så generalsekretærens eget fotballkonsum, går det døgnet rundt, undrer vi.
– Fullt så galt er det ikke, men jeg tror nok at omkring førti prosent av helgene mine går med til fotball, ikke minst blir det mye reising, og jeg ser alle landskamper.
– Hva med den lokale fotballen?
– Sprint er naturlig nok klubben i mitt hjerte. I år har jeg vært to ganger på Bellevue og en gang på Melløs, mer rekker jeg ikke. Men jeg følger godt med, og synes også det er hyggelig å se hva de har fått til i Sarpsborg 08.
– Men livet er ikke bare fotball?
– Nei, på ingen måte. De helgene jeg ikke er på jobb prioriterer jeg familie og venner, men samtidig må jeg jo si at det er flott å kunne ha dette fantastiske spillet som jobb.
– Har du noen markerte høydepunkt i din egen karriere?
– Egentlig var det å få så mange gode år i Sprint det som betyr mest for meg, jeg spilte der fra jeg var ti år til jeg var 28, ti år på A-laget. Det var fine år i et fint miljø, og de nærmeste kameratene mine privat er fremdeles de gamle fotballgutta. Men når du spør om høydepunkt var det selvfølgelig stort å spille cupkamp mot Vålerenga med tre tusen tilskuere på Bellevue, og da vi slo ut Moss Fotballklubb på Melløs.
– Men nå blir det kanskje mer golf på deg?
– Nei, det har jeg ikke tid til eller interesse for. Men jeg løper, det har jeg alltid drevet med, og etter at jeg fikk et hjerneinfarkt for halvannet år siden har jeg fått ekstra motivasjon for å holde meg i form. Så jeg trener tre –fire ganger i uka, det er et deilig pusterom etter en travel arbeidsdag.
– Og sommerferien var fotballfri?
– Vi var en uke i Spania, og så tok kona mi og jeg en tur langs Bohuslänkysten med vår Mini cab, den turen har vi ventet på å ta i fire år.
For øvrig trives generalsekretæren på hytta på Golsfjellet sammen med kone, barn og barnebarn, og nyter et glass gylne dråper sammen med gamle kamerater i gutteklubben Martin-Å, som han beskriver som «sin galskap i hverdagen».
– Vi er seks mann som har holdt sammen siden 1985, tolv møter i året hvert eneste år. Og nå lanserer vi vår cognac Christian Frederik Moss 300 XO premium.
– Så du har nok å pusle med, både på jobb og privat?
– Absolutt. Jeg er opptatt av å finne en god balanse i livet, det synes jeg jeg får til. Og det har kona mi, Torny, en stor del av æren for.
Tekst: Lars Rune Debes
Foto: Jørn Mortensen
