Det har vel bare blitt sånn, helt siden Per Emil Grimstad var liten gutt har han holdt en ubrutt kurs fram mot å bli musiker og skuespiller. Aldri brannmann eller politi, heller ikke kokk, som han faktisk var inne på en kort periode. Men musiker og skuespiller.
– Så du var kanskje et sånt barn som skulle ha all oppmerksomheten i familieselskapene?
– Nei, jeg var et ganske forsiktig barn, og ikke den som ropte høyest i familieselskapene. Men jeg har nok alltid hatt et underholdningsgen, og lagde danser og «band» med søsknene mine, blant annet.
– Og så ble det skuespill etter hvert?
– Det ble det.
Korte armer
Det begynte med pianotimer i syvårsalderen, og fortsatte med korps da han begynte på skolen. Der ville han helst spille trombone, men det fikk han ikke.
– Hvorfor ikke?
– Jeg hadde rett og slett for korte armer, så de tilbød meg at jeg kunne spille althorn mens jeg ventet på å bli stor nok, men det ville jeg ikke. Så jeg valgte saksofon i stedet, og det har jeg aldri angret på.
Da han var tolv år gammel fikk han lov til å bruke sparepengene på et lite, rødt trekkspill han kom over på en auksjon. Og som så mange andre unggutter ville han gjerne prøve seg på gitar, både klassisk og elektrisk. Og hvorfor ikke marimba i tillegg?
Dermed ble han en tung bruker av Kulturskolens musikkundervisningstilbud, og endte opp med søskenrabatt på seg selv. Og det skulle ikke bli mindre travle dager for lille Per Emil da mamma gjorde ham oppmerksom på en annonse om audition hos Teaterkråkene.
– Hun trodde det kunne være noe for deg?
– Ja, jeg syntes det var moro å kle meg ut og spille litt for mormor og bestefar.
Per Emil ble antatt hos Teaterkråkene, og spilte prinsen i «Snøhvit og de syv dvergene» på Gimle Kultursenter. Deretter ble virksomheten flyttet til Parkteatret, hvor hans første av en lang rekke oppsetninger var «Hair» med A.P.P.L.A.U.S. i 2002.
«Over Ævne 2»
Da han begynte på Kirkeparken videregående, musikklinja, selvfølgelig, spilte han i to korps, var med i to teatergrupper, og hadde undervisning i fem forskjellige instrumenter. Og fikk det til å gå rundt.
Etter videregående, og etter et år som sivilarbeider på Grindvold ungdomsskole, kom han inn på BA Teaterproduksjon og Skuespillerfag ved Høgskolen i Nord-Trøndelag, hvor man tar en bachelorgrad på linje med Teaterhøgskolen i Oslo.
– Utdanningen vi fikk der var veldig praktisk orientert, og det var utvelgelse etter det første året, slik at det året fortonte seg som en eneste lang audition.
Men Per Emil kom seg videre, og ble ferdig uteksaminert 2009. Og fikk ansettelse ved Teatret Vårt i Molde. Der gikk han rett inn i en barneteaterproduksjon med tekster av Ingebrigt Davik, etterfulgt av «OverÆvne 2» av Bjørnstjerne Bjørnson.
– Det var en mektig opplevelse, vi var tre skuespillere som gestaltet nærmere tretti roller. Og stykket har faktisk en skremmende aktualitet med tanke på terrorisme og politisk vold.
Han ble i Molde i to år, men det ble mange hjemreiser til Moss, til Sofie Bjerketvedt fra Jeløy, som han hadde truffet gjennom Kulturskolen og A.P.P.L.A.U.S. før de begynte på Kirkeparken. Og i 2011 flyttet de sammen i Oslo.
– Det passet oss begge veldig bra, vi hadde miljøet vårt i Moss, med blant annet Parkteatret og Kaptein Rødskjegg, og kunne samtidig jobbe i prosjekter og engasjementer i Oslo.
Pappa spiller Lillegutt
Etter å ha fullført skuespillerutdannelsen har Per Emil Grimstad vært knyttet til en rekke av de store teaterscenene, som Oslo Nye Teater, Trøndelag teater og Riksteatret, men han har hele tiden vært i en frilansposisjon. Det samme gjelder Sofie, som også er en godt etablert underholdningsartist.
– Det må stille spesielle krav til familielivet, dere har jo nå to barn sammen?
– Ja visst. Mye av hemmeligheten er gode barnevakter, og der er vi så heldige at vi har besteforeldre som gjør en flott jobb. Men vi må jobbe aktivt for å få det til å gå rundt, og kan ikke si ja til alle forespørsler. Noen ganger gjør vi det sånn at Sofie jobber kveld og jeg jobber dag, noen ganger gjør vi det omvendt. Kabalen må gå opp, og vi må vise forståelse for hverandres situasjon.
– Og det går greit?
– Ja, nå er eldstegutten vår fem år, så vi har fått en del erfaring. Blant annet opplever jeg at jeg liker stadig bedre å gjøre barneteater, jeg synes det er fint å kunne snakke med barna om hva det er pappa gjør på jobben, og at de kan være med og se på når pappa spiller Lillegutt i «Jul i Blåfjell».
For øvrig har han nylig også gått inn i en helt ny rolle, som kulturbyråkrat i Moss kommune.
– Ja, jeg er blitt ansatt i kulturavdelingen for å jobbe blant annet med Moss Kulturhus, byjubileet, og kulturen generelt i den nye kommunen. Og dette er noe som passer meg veldig godt, det var her det startet for meg, og det er dette jeg brenner for.
Sonsrevyen
Fra 7. til 18. august er det på’n igjen for Per Emil, i Son. Da feirer Son Teaterselskap sitt tiårsjubileum med revyen «En Sommerkveld ved Fjorden», med Nissa Nyberget med regi, og Per Emil er med for syvende gang.
– I hovedsak presenterer vi gamle revynumre i ny drakt, og viser hvordan gammelt retromateriale kan ha ny aktualitet. Vi tar for oss klassiske numre av for eksempel Leif Juster, Kari Diesen, Rolf Just Nilsen og Lalla Carlsen, og gir oss selv lov til å gjøre nummeret på nytt, på vår helt egen måte. Så her tror jeg det kan bli mye moro på Son Kro.
– Hva med sommerferie, da?
– Unnskyld?
– Sommerferie.
– Aldri hørt om. Neida, noe skal det nok bli. Sofie skal spille i «Kaptein Sabeltann» i Kristiansand i juli, så vi kommer til å bo litt der nede fram imot jeg skal spille i Son. Sommeren er jo høysesong, vet du, så det blir aldri tre uker på Mallorca, men det hender vi klarer en vår- eller høstuke i Spania eller Hellas. Og det lever vi godt med.
Kort fotballkarriere
– Noe helt annet, Per Emil, hva snakker du med svigerfaren din om? (Pål Bjerketvedt er generalsekretær i Norges Fotballforbund, skrib. anm.)
– Alt annet enn fotball, det tror jeg nok vi tidlig fikk avklart.
– Du har aldri vært interessert?
– Da jeg var syv-åtte år gammel trengte Rygge IL nye spillere, og gikk ut med budskapet om at «Rygge IL trenger DEG!». Jeg var en pliktoppfyllende liten gutt, så jeg meldte meg til tjeneste. Det ble med en trening, det var nok til at jeg skjønte at det ikke var meg de trengte.
– Men du bor på Jeløy, midt i tjukkeste Sprint-land, og har to sønner, har du tenkt på det?
– Ja visst, og jeg skal være den første faren som stiller opp. Men jeg tar ikke treneransvar, det tror jeg er best for alle parter.
– OK, til slutt, hvis du ikke kunne være skuespiller, hva ville du da drive med?
– Den var verre…vi kjøpte et gammelt hus som trengte oppussing for noen år siden, der lærte jeg meg mye praktisk, men jeg er for perfeksjonistisk og bruker for lang tid, så jeg ville nok gått konk som handyman. Men jeg har vært engasjert i Norsk Skuespillerforbund, jobbet med avtaleverk og tariffer og sånne ting, det likte jeg godt. Så jeg kunne kanskje studert jus, og drevet med advokatvirksomhet.
– Men det er kanskje ikke aktuelt?
– Nei, ikke så lenge jeg får jobbe med kultur.
Tekst Lars Rune Debes
Foto Jørn Mortensen
