Portrett

Ole Jacob Madsen: Psykolog og filosof

Psykologiprofessor Ole Jacob Madsen synes generelt at individualistiske tilnærminger til kollektive problemer er en dårlig idé, men noen ganger er han ikke helt kategorisk. Som når det gjelder det relativt nye fenomenet flyskam, for eksempel. Det skal vi komme tilbake til.

At det ikke var i Madsens tanker å bli psykolog da han tasset rundt i Mosseskogen barnepark er neppe så rart, men heller ikke i løpet av utdanningspakka Skarmyra, Bytårnet og Kirkeparken skoler hadde han bestemt seg. Det hadde han for øvrig heller ikke da han stilte til utslagsheatet på introduksjonsstudiet i psykologi ved Universitetet i Bergen. 

– Hvorfor havnet du der, da?
– Tja, det var i noen grad tilfeldig, tror jeg. Jeg hadde vel aldri møtt en psykolog før, men var en del opptatt av de store spørsmålene, som arv og miljø. Og så syntes jeg det så fint ut med et studium som hadde både humanistiske og naturvitenskapelige vinklinger.

Han ble trigget av konkurransesituasjonen, bare et fåtall av kandidatene fikk komme videre i studiet, og unge Ole Jacob var blant dem som ikke måtte  reise hjem. Eller stemt ut, som det kanskje heter i våre tider.

– Dermed var du i gang?
– Ja, det var jeg. Det var i januar 2000.

– Og siden har du aldri sett deg tilbake?
– Jo, jeg angret faktisk ganske tidlig, og vurderte å slutte. De store spørsmålene  fortonte seg ikke så store likevel slik de ble behandlet i studiet.

Men før han hadde rukket å avvikle psykologien ble han med på et par forelesninger i filosofi, og tok en teddybjørnbeslutning på «ja takk, begge deler». Han fullførte profesjonsstudiet i psykologi i 2005, og tok deretter hovedfag i filosofi og doktorgrad i vitenskapsteori.

Tildekke
Som nyutdannet psykolog jobbet han i en periode ved et PPT-kontor på Vestlandet, men syntes han opplevde et påtakelig fravær av grunnleggende kritisk tenkning innen profesjonen hva angår psykologiens roller og effekter i samfunnet. 

– Så jeg bestemte meg for å se nærmere på skyggesider ved psykologi og psykoterapi, hvordan man kan komme til å tildekke samfunnsmessige forhold ved å behandle vekk problemene med terapi. 

Og dette så han på til de grader at han avla doktorgraden i vitenskapsteori om nettopp dette emnet ved Universitetet i Bergen, hvor han problematiserte sider ved profesjonen og dens yrkesutøvelse. Blant annet satte han spørsmålstegn ved om den kolossale veksten i antallet psykologer bare var av det gode, med tanke på nettopp faren for å psykologisere vekk problemer forårsaket av sosiale og politiske forhold.

– Da var du 33 år gammel, en breikjefta jypling som var grunnleggende kritisk til en godt etablert profesjon. Så du ble neppe noen naturlig favoritt i Psykologforeningen?
– Nei, men de gikk i dialog med meg, det skal de ha. Og selv om han nå er solid etablert som professor i kultur- og samfunnspsykologi ved Universitetet i Oslo, har han beholdt det kritiske blikket, og utviklet det videre blant annet i boka med den noe ironiske tittelen «Det er innover vi må gå» i 2014. For det er ikke alltid innover vi må gå, mener Ole Jacob Madsen, vi skal ikke se bort fra at det også er ytre faktorer som påvirker livene våre.

Snakke om det
Femti prosent av Madsens professorat er avsatt til selvstyrt forskning, og det ser ut som han bruker tiden effektivt. Han har utgitt et titall bøker, og antall vitenskapelige artikler og bokkapitler har passert femti. Og et foreløpig høydepunkt må vel fjorårets utgivelse «Generasjon prestasjon» sies å være, hvor anmelder Cathrine Krøger i Dagbladet mener at «psykologiprofessor Ole Jacob Madsen friskmelder ungdommen, men sykmelder psykologstanden i denne glitrende boka».

Her er Madsens utgangspunkt blant annet at psykisk sykdom blant ungdom ikke har vært økende de siste tredve årene, men det man kan kalle psykiske plager, derimot, har økt. Det har også i betydelig grad antallet unge som oppsøker psykolog, og antallet diagnoser har gått fra 60 til 400 de siste femti årene. 

Og terapeuter av forskjellige slag står klar og kan ofte bidra til en unødvendig sykeliggjøring ved å få ungdom til hele tiden å kjenne etter og snakke om det. Det er ikke nødvendigvis noen god medisin, mener Madsen. Vi gjør jo ikke stort annet enn å snakke om det, uten at det ser ut til å dempe uroen verken hos de unge eller de voksne.

– Det finnes jo andre tilnærminger, kanskje sjamanisme kunne være et alternativ?
– Jeg har ikke så mye sympati for det der. Det er vel et symptom på en tid hvor man søker etter svarene selv, og ser bort fra det som vitenskapen kan gi oss. Som jeg ser det er det snakk om både kvakksalveri og business, og så er vi kanskje mer irrasjonelle og overtroiske enn vi har trodd.

– Hva synes du om prinsesse Märtha Louises bidrag, da?
– Ikke særlig imponert, jeg har lest de to bøkene hennes, det var ganske forutsigbart om å finne kraften i deg selv.

Sykkelirritasjon
Ole Jacob Madsen forsker også på øko- og klimapsykologi, der han særlig er interessert i spørsmål som angår forholdet mellom individet og samfunnet. Og det er her vi spør ham om flyskam, skal unødvendig flybruk være et problem hver enkelt av oss skal ta ansvaret for å løse, eller skal det være en samfunnsoppgave?

– Der er jeg ambivalent, mener vel litt begge deler. Klimakrisen er reell, det er ikke noe å lure på, og da må vi ha offervilje og være kritiske til vårt eget forbruk av flyreiser. Men   dette kan ikke bare være overlatt til hver enkelt forbruker, det må politikk til, med strenge reguleringer og skatter og avgifter. 

– Hva slags konsekvenser synes du det burde få her i byen, da?
– Jeg synes ikke flyplassen på Rygge bør gjenåpnes, og mener Moss Avis har et ganske ensidig syn på den saken. Dette er noe som bør ses i et globalt perspektiv. For øvrig må vi få mindre bilbruk, og få orden på fergetrafikken.

– Sykkel?
– Det er mange trafikk- og transportproblemer som ikke kan avhjelpes med sykkel, jeg er redd for at det kan være en liten detalj som blåses opp slik at det kan skape irritasjon og motstand.

– Har du tatt noe politisk standpunkt ut fra engasjementet ditt?
– Nei, det er nok helst det såkalt førpolitiske jeg er mest interessert i. Men jeg har tatt noen sånne valgomater, og der havner jeg gjerne rundt MDG, SV eller Venstre et sted.

Lars Rune Debes tekst og foto

Related posts

Én av Norges mektigste ungdomspolitikere

mortensen

Fotograf Terje Madsen: På konstant leten etter det perfekte lyset

mortensen

Anne Elisabeth Szulc-Simonsen: Opp om morran

mortensen

Denne nettsiden bruker «cookies» for å forbedre brukeropplevelsen. Vi regner med at det er OK for deg. Er det ikke greit velger du det selv. Aksept Les mer

Privacy & Cookies Policy